Dette er den ultimate drikkeleken for Walking Dead-fans og passer utmerket til maraton-samlinger hvor man vil ha noe attåt.
Dette skal du gjøre:
Drikk for hver gang
* Rick sier «thaaangs» («things»)
Skulle ikke dette holde, så drikk også når
* Eugene sier noe hårrelatert
* Daryl er på jakt
* Carol er badass
* Noen refererer til Eugenes hår
Break a leg! 🙂
Med Halloween som nærmer seg med stormskritt presser jeg inn nok en oppskapningsbonanza fra Filmnerdenes Hevn. Her følger en helt random samling av apokalypse, monstre, julepsykoer og skadedyrsbekjempere!
Yeah, you heard me.
Snurr film!
Consider this a spoiler alert.
Basert på romanen med samme navn av Cormac McCarthy, så faller egentlig The Road, historien om en far og en sønn på evig vandring i et post-apokalyptisk landskap, innunder den tradisjonelle horroren, men det intense ubehaget som følger en gjennom hele filmen (og etter) gjør at den er absolutt SKRÆKKFÆST-materiale. Det er et godt ubehag!
Nådeløse tilstander i The Road
Dha shit
Far og sønn vandrer gjennom et livløst landskap på evig jakt etter mat og andre livsnødvendigheter. Den største faren i denne post-apokalyptiske verdenen er dog andre mennesker som tyr til kannibalisme for å overleve…
To ord: GET. OUT.
Få filmer har fått meg til å føle meg så uvel som The Road (og det er en bragd i seg selv!). Som sagt er ikke dette egentlig en skrekkfilm, men historien er skrekkelig nok og får deg til å sitte på stolkanten gjennom store deler av filmen.
Nå trenger du noe lett, søtt og småskummelt som kan klappe deg på hodet og si at alt kommer til å bli bra. Jeg har et fint minne til Wallace & Gromit: Varulvkaninens Forbannelse: Det skjedde i de dager da jeg hver uke var på Filmklubben og så «alternativ» film (dvs. kultklassikere, kultkalkuner, kultpåfugler og andre fjærkre) på det store lerretet. Jeg hadde inntatt min faste plass (alle hadde fast plass og GUD NÅDE DEG dersom du tok plassen til en annen!) og frydet meg over at han høge skjeggapen som alltid satt på sin faste plass rett foran meg ikke hadde kommet. Jeg håpet jo selvfølgelig at han ikke skulle komme iheltatt, men det gjorde han. Damn. Jeg husker ikke hvilken film vi egentlig skulle se, men det viste seg at den svenske kontakten, dvs løkballen som sendte filmene til oss, ikke hadde sendt ut den aktuelle filmen. Så vi ble sittende og kope på den hvite duken uten noe på. Sjefen i klubben sa «Hold an», og gikk ut og kom tilbake etter en tid med et digert glis om munnen: Han hadde nemlig fått til en deal med kinosjefen, hvilket betydde at de som ville kunne få en eksklusiv før-premiere på Wallace & Gromit: Varulvkaninens Forbannelse + Madagaskarpingvinenes jule-førfilm! O’LYKKE! Mange happy face i salen den kvelden, for å si det sånn!
Lykke i Filmklubben
Dha shit
Wallace og Gromit med alle deres oppfinnsomme duppedingser har gått inn for skadedyrsbusinessen. Slapp av! Ingen kaniner blir drept, men Wallace oppbevarer dem trygt for å «omprogrammere» dem slik at de ikke skal spise grønnsaker lengre. Så får våre venner et oppdrag utenom det vanlige: En nattlig monster som spiser seg igjennom drivhusene rett før den store grønnssaksutstillingen.. en varulvkanin! Og ja, den er like søt som den høres ut som 🙂
OoooooOOOoooooo..!
Black Christmas fra 1974 går for å være en av de første slasherne og har en imponerende enkel, dog klaustrofobisk spennende story. «Guffen» er nok også et stikkord det går fint an å bruke.
Dha shit
Et jentestudenthus blir plaget av oppringninger fra en ekling samtidig som de holder på reise heimatt for å feire jul. Derfor er det ingen som merker med det første at noen har klatret opp på loftet og tar de av dage en etter en…
Barb er ikke nådig mot telefonselgere.
Creepy som faen og scorer MEGAHØYT på stemning. Black Christmas er en av de som troner overlegent på topp over tidenes slasherfilmer og er et must for enhver horrorfan!
Amerikanske ungdommer på tur ut i ødemarka. Yep. Akkurat sånn.
The Cabin in the Woods splittet horrorfansen i to da den kom, men jeg digget den! Kritikken gikk først og fremst ut på at den latterliggjør horror-sjangreren, men der må jeg si meg dypt uenig. Jeg vil heller påstå at det er klisjeene i sjangreren som blir latterliggjorte, mens filmen i seg selv, med alle dens referanser til klassikerne, oppfatter jeg som en ren hyllest og videreføring av horrorarv.
Marty har det hele på stell.
Dha shit
En vennegjeng drar på hyttetur ute i ødemarka for å gjøre det ungdommer i skrekkfilm gjør, nemlig å drikke, bli høye og ha sex.. Du har sett det før, sier du?
You tell ’em, Samuel fuckings L. Jackson!
Cluet er at når du tror du har sett det samme før, tar filmen en heftig U-turn og overrasker.. jeg skal ikke si mer, men du kommer til å fryde deg over Sigourney Weaver og H.P. Lovecraft-referansene. En real smartass-film for smartass-horrorgeeks! Eller hva sier du, Marty?
Vi fortsetter vår skrekkfilm-bonanza med flere særdeles lettbeinte gjennomganger av mer eller mindre kjent horror som kan nytes i disse Halloweentider! Akkurat som tidligere har jeg samlet et lite knippe fra tidligere skriblerier i Filmnerdenes Hevn.
NB! Som alltid må det til en ***SPOILER ALERT*** før vi fortsetter:
You tell ’em, River.
Første gang jeg festet bekjentskap med The Descent var da jeg leste en anmeldelse av den i en utgave av Empire som jeg egentlig ikke hadde råd til, men kjøpte likevel (hey, hva gjør man vel ikke for å glede sitt arme nerdehjerte?). Den fikk fire av fem stjerner og anmelderen ravet om «the new British Horror Wave». Det tok likevel noe tid før jeg faktisk fikk sett filmen, men i mellomtiden drev jeg naboene til vettet med min intense, nattlige bongotromming:*DRRRR!-BAM!-BAM!-BAM!-DRRRRRR!-BAM!-BAM!-BAM!-BAM!-BAM! BAM!-BAM!-DRRRRRR!-BAM!-BAM!-BAM! DRRRR!* etcetcetc.
Ikke sove nå.
Dha shit:
En jentegjeng med forkjærlighet for ekstremsport møtes jevnlig for å bedrive ekstremsport (vel, døh!). Filmen starter med en tragisk ulykke hvor datteren til en av damene dør, og de møtes typ ett år seinere for å la sår gro og utforske et undergrunnshulesystem i Appalachene. Nevnte jeg at gjengen har sine dramaqueens og egotrippere? Nei, men det er vel neste obligatorisk når det kommer til jentegjenger..
Det er typisk å få mensen når man skal på tur.
Cluet med filmen er å se igjennom alt det teite enkelte av jentene sier og gjør og bare… være… tålmodig. Jeg lover du vil ikke bli skuffa! Det er nemlig en laaaangsom oppbygning før Helvete med stor H braker løs. Det er noe helt eget med den klaustrofobiske, mørke og våte stemninga som gjennomsyrer nesten hele filmen og gjør det hele ekstra håpløst for damene vår + den tragiske bakgrunnshistorien som bringer sympati for hovedkarakteren. Kudos for en all-woman cast!
«Vart du skræmt no?»
Og hva som skjedde med min nattlige bongotrommekarriere? Jeg flyttet.
Jooo, man tackar.
Bram Stoker’s Dracula er en selvfølge for meg på Halloween. Alle de andre jentene i klassen likte de pene posterguttene (Leo, Orlando, Peter André), men sjøl hadde jeg kapitulert for Fyrst Dracul, i Gary Oldmans skikkelse. Duste-Winona. Jeg hadde bare SÅÅÅÅ heller valgt Gary enn dølleKeanu!
See me… see me… seeeee meee…
Dha shit:
Storyen er nok ikke helt kosher i forhold til Stokers klassiske roman med samme navn, but who cares? Jonathan drar til Transylvania for å selge eiendommer til en gammel greve (guess who!), mens forloveden hans, Mina, blir igjen hos venninnen Lucy, som har stua full av beilere. Du veit, because reasons.
There will be blood. And hanky-panky.
Greven finner et bilde av Mina blant Jonathans saker, og hennes slående likhet med hans døde kone får ham til tro at hun har blitt gjenfødt, så han setter kursen mot London, bedriver blodig hanky-panky med Lucy og innynder seg hos Mina. Har man først kommet hele vegen fra Transylvania, må man slå ut håret. Enter Van Helsing , i Anthony Hopkins skikkelse, som mener bevisst at noe er i gjære og forsøker å ordne opp.
Greven er full av artige partytriks.
Se også opp for en glitrende Tom Waits og Monica Bellucci!
Den guddommelige Monica tidlig i karrieren.
Fikk du ikke nok av synet av den guddommelige Monica Bellucci, så kan du fiske fram Brotherhood of the Wolf! Dette er også en film som har blitt allment godkjent som horror, sjøl om den strengt tatt ligger nærmere eventyr-/mysterysjangeren. Og varulvfilm? Njaa. Syns forøvrig mye blir avslørt i filmens tittel, men det er kanskje like greit. Ser man bort fra dette flisespikkeriet, så har man en feiende flott og nydelig fotografert eventyrfilm basert på virkelighetens Udyret i Gévaudan.
Ninjaskills i det 18. århundrets Frankrike der, altså.
Dha shit:
Chevalier de Fronsac og hans indianervenn Mani blir sendt av kongen av Frankrike til en liten avsidesliggende landsby for å undersøke de mange drapene som har foregått i området og påstandene om at det er en varulv som står bak. Mer sier jeg ikke om storyen i frykt for å avsløre så mye mer. Finn ut sjæl.
«Prepare your anus, son.»
Woman in Black fra 2012, etter min mening, en ganske vellykket remake av 1989-adaptasjonen (go’filmen), basert på romanen til Susan Hill med samme navn. Sjøl om den har sine «BØ! Var du skræmt no?!»-øyeblikk, så inneholder den alle elementer av en god horrorfilm uten at det føles spesielt velbrukt og slitent, og med stor underholdningsverdi, perfekt for mørkfulle oktoberdager.
Woman in Black’89
Dha shit:
Arthur Kipps ankommer Eel Marsh House for å gjøre opp dødsboet til en gammel og svært bemidlet dame, men for å gjøre oppgaven ekstra kjip, så er huset bygd ute i myra og er kun framkommelig visse tider av døgnet. Bummer. Samtidig foregår det mystiske dødsulykker blant fastlandslandsbyens barn som har forbindelser til den gamle damen og en annen dødsulykke ute i myra flere tiår siden… Spooky shit.
She’s behiiiiind yoooooouuuu, mr. Kipps!
Filmen har fått mye pes, og det er ganske ufortjent, mener nå jeg. Det er en finfin 21. århundre-filmatisering og et helt greit alternativ til 1989-versjonen. En av de få tingene jeg har å utsette på den (og ganske mange andre horrorfilmer generelt) er all denne badingen i mørke bilder som gjør det ganske vanskelig å se hva som faktisk foregår.
Well, fucking boo-hoo to you, cry baby!
Er du sugen på mer ghosthorror ala The Changeling og Woman in Black, så kan The Innkeepers være filmen for deg. Jeg var ikke særlig imponert etter førstegangs visning, men den er faktisk mye bedre ved annengangs visning! Det er tydelig at filmen er lagd med hensikt å skremme og underholde: Eerie scenografi som passer storyen, to passe skrudde hovedpersoner, og ikke minst et finfint gjensyn med Kelly McGillis, som ei avdanka skuespillerinne (fniz) turned altie.
Jah. DRITSMART.
Dha shit:
Handlinga foregår på et gammelt, nedleggklart hotell med eget husspøkelse som de to hotellresepsjonistene/spøkelsesentusiastene forsøker å få på bånd. De driver såklart sin egen nettside med hotellets morbide historie som trekkplaster, så dette burde gå som fot i hose. And then shit starts to happen…
YESS! The happening of shit!
Ikke den altfor store braineren denne her, men helt ok dersom du står tom for idéer og andre ghoststories. Se, til og med Fyrst Dracul er fornøyd:
Oh, happy day!
All memes are made by Kebbasåslife unless something else is noted.
Mange hater eller misliker Paranormal Activity-filmene, men jeg har sansen for dem fordi de har et sterkt ønske om å skremme buksevannet av seeren. Hvem kan ikke like det, liksom? Om de lykkes er en annen sak. I anledning til den femte og siste filmen i serien, Paranormal Activity: Ghost Dimension, som har premiere nå i disse Halloween-dager, tar jeg for meg de foregående filmene, dvs. de fire ordinære filmene PA 1-4, og spinoff-filmene Paranormal Activity: Tokyo Nights og The Marked Ones.
Øøøøh…
Plottet er som følger: I første film følger vi Katie og Micah som nettopp har flyttet inn i et svært hus i San Diego og ikke lenge etter høres dunkelyder om nettene. Micah er tydeligvis en av disse 20-something som holder på med «noe med film» og har kamera og annet filmutstyr lett tilgjengelig som han setter opp for å kunne fange opp hva som skjer på nettene.
Horrifying.
Katie har også sin historikk med hauntings i barndommen + en mystisk brann, og etter å ha kontaktet et medium får de greie på at det dreier seg om en demon som mest sannsynligvis har forfulgt Katie siden barndommen. Dette forholdet utdypes i oppfølgeren PA2, hvor vi følger Katies lillesøster, Kristi, og hennes familie i nok et gedigent hus. Hva husets herre bedriver til vanlig er ikke lett å si, men han er en 30-40-something som også holder på med «noe med film». For en tilfeldighet! Deres hus opplever også dunking og dørslamring etter at babyen Hunter er født. Stedatteren til Kristi googler hjemsøking og finner ut at folk kan gjøre avtaler om rikdom og formue med demoner mot sjela til deres førstefødte sønn. Hun finner også ut at Hunter er den første gutten som er født i slekta til Katie og Kristi siden 1930-tallet… Ups.
Wait… whaaat..?
Skrekkfilm-tradisjonen tro, så tar tredje del i serien en pause fra nåtidshistorien og tar for seg barndommen til Katie og Kristi på 80-tallet i nok et enormt hus med en 30-something stefar som holder på med… WAIT FOR IT… «noe med film» (hørt det før, sa du?). Gledelig gjensyn med VHS-taper, men egentlig ikke så logisk at det gjør noe.
Demonen får et navn i denne filmen -«Toby»- som blir først avfeid som en liksomvenn. Vi får mer innblikk i jentenes øvrige familie, deriblant en samtale mellom mora og hennes mor igjen hvor mormor forsøker å pushe datteren til å poppe ut en sønn. Lurer på hvorfor…
Lets get it on.
Den fjerde filmen foregår noen år etter hendelsene i de to første filmene, og vi følger en ny familie som begynner å høre dunking og pesing etter at nye naboer (og for oss seerne; kjente fjes) har flyttet inn i huset vis a vis… Guess who.
Nei, ikke Paula Deen, men… close enough.
Som sagt så har jeg sansen for PA-serien, men den blir merkbart dårligere etter andre film. PA2 er treigere og seigere i oppbygningen enn det PA1 var, men jeg liker hvordan de to filmene henger sammen og danner en fin helhet. Hele opplegget med videofilming og found footage har noe Blair Witchsk over seg. I PA2 tar det som sagt evigheter for det faktisk skjer noe og mye av opplegget holder det gående med BØH!-effekter.
«Vart du skræmt no?»
Treer’n er en prequel til de to første, og den hadde kunnet fungert bedre dersom den hadde tilføyd historien ny informasjon. Istedenfor gjenforteller den bare noe vi egentlig visste fra før og etterlater heller noen tråder som ikke fører noen sted.
Fjerde del bruker vanvittig laaaaaaaang tiiiiiiid før det iheltatt skjer noe som helst. Hvis du syns tålmodigheten ble satt på prøve under de foregående filmene, så bør du styre unna denne. Du kan stå i fare for å gjøre noe drastisk i ren frustrasjon.
AAAAAAGH!!!!
Det som skiller seg ut med de to spinoff-filmene er at man går mer vekk fra overvåkningskonseptet, som iheltatt kjennetegner PA-filmene, til å bruke mer håndholdte kameraer. Tokyo Nights bruker overvåkningskamera som den effekten det er, men i mye mindre grad enn i de ordinære filmene; i The Marked Ones er de helt borte. Dette blir feil. Noe av det som gjør filmene så spennende som det de er, er at man aldri veit helt hva, når eller hvor neste hendelse skal skje. At noe så enkelt som at en dør åpner seg midt på natten av NOE blir såpass spennende som det gjør, er litt av sjarmen til filmserien, og den forsvinner når hylende nisser løper fra rom til rom bare fordi de hørte et dunk.
«ÅHERREBRUS! Det DUNKER i veggene!!»
Og der er vi over på en annen ulempe med håndholdt kamera: Det ulogiske i at NOE FÆLT skjer, vedkommende må forte seg ut av rommet, ut av huset, advare foreldre, venner og nabolaget… men ikke før de har fått med seg kameraet, som tilfeldigvis er slått på, fordi de satt og filmet TV’en (!) de sjøl satt og så på. Yeah, riiiight.
Yupp.
Så da er det bare å vente på Paranormal Activity: Ghost Dimension som skal være det aller siste kapittelet i serien og skal vissnok binde sammen alle løse tråder og gi svar på alle ubesvarte spørsmål (noe det fins nok av). Spenn deg fast.
All memes are made by Kebbasåslife unless something else is noted.
Da var det endelig duket for premiere av første episode av The Walking Dead, sesong seks! Før jeg skriver noenting mer, passer jeg på å komme med den obligatoriske ***SPOILER ALERT!*** dersom du ikke har sett den ennå.
You tell ’em, River.
Sesong fem endte med at Rick fikk grønt lys av Alexandria Safe-Zones leder Deanna å drepe stedets lege og konebanker Pete etter at denne ved en fyllisk feiltakelse skjøt Deannas mann, Reg. Midt oppi kaoset kom Morgan, fyren som hjalp Rick i den aller første episoden. Bring it on!
Morgan has come.
1. Rick og Morgan i svart-hvitt. Ute på tur for å begrave ned lik, as you do in The Walking Dead. Zombie-hvesing avbryter arbeidet. What is all this, then?
2. Ah. Et digert sanduttak fylt av walkers. Bummer.
3. Random kid med walkers etter seg. Ricktatorship gjør greia si og Morgan utøver ninjaskills.
Because, you know, why not?
4. Bryter til farger. Mistenker at svart-hvitt-scenene er fortid og fargescenene er nåtid. Isåfall har nåtid-folket vårt funnet ut at det er smart å lede alle zombiene i gropa ut. Høres DRITsmart ut!
Svart-hvitt: Fortid, Farger: Nåtid. Got it.
5. Daryl og Sasha som lokkeduer som skal lede zombiene ut av gropa. Fair enough. Sasha ble sjukt irriterende på slutten av forrige sesong, så er det noen som kan bli fôr for min del, så er det henne!
6. Gruppemøte i svart-hvitt. Å, Abraham kjører med Sasha. Det store spørsmålet er vel hva seriens store helt, Eugene, skal gjøre for noe?
The Walking Deads ubestridte, dog smått forvirrede, store belt.
7. Det tok seks sesonger før Glen fikk ansiktshår.
8. Rictatorship is baaa-aaack!
9. Oh, the drama. Stor skepsis på gruppemøte. Gabriel vil være med, men får ikke lov. Thank fucking Dawg. Jeg vedder på at storskeptikeren, Carter, dauer rimelig fort. Det ligger liksom i kortene.
10. Yay! Carol! Jeg likte ikke Carol til å begynne med, men særlig etter Terminus-bonanzaen som kickstarta forrige sesong så har hun blitt en av mine favorittkarakterer. Du kødder ikke med Carol lengre, liksom.
Wha.. -say WHAT?
11. Oooo! Tense moment mellom Morgan og Carol. Morgan har definitivt røska hodet ut av lala-land siden sist vi så ham i episoden «Clear» i tredje sesong. Dette kan bli eksplosivt etterhvert.
Carol means business.
12. Nåtid-folket bygger veisperringer for å holde zombiene på riktig vei. Zombiene er virkelig dumme og går rett på sperringa, men senere ser vi en bunch med zombier som kommer igjennom skogen. Hadde ikke disse bare gått rett på trærne istedenfor, liksom? Plothole unveiled!
13. Flashback til da storskeptikeren Carter plotter for å drepe Rick og ta tilbake Alexandria. Vår store helt Eugene har vært på matslang og overhører planene, men da han forsøker å snike seg unna ender han heller opp med å rive ned halve kåken. Hans «Hello.» er hittils beste sitat i episoden.
Vår store belt på matraid. Hockeyen krever sine offer.
14. Enter Rick og hans entourage. Skal han skyte storskeptikeren Carter?? Får jeg rett??
15. Nope.
16. Rettelse: Yup, han blir bitt i trynet av en walker! Jeg visste det!
17. «Nåh, hvor skal vi parkere zombiene for natten?»
18. No, really.
«Parkere zombier..?»
19. Han ene susebukken fra forrige sesong har forbedringspotensiale mener Glen. Good for him.
20. Jeg er ganske imponert over antall walkers i denne episoden. Må være flere tusen!
21. Og fra det fjerne, lyder bukkehornet! Jeg er rimelig sikker på at Rosh Hashana var i forrige måned..?
22. But seriously, det er et horn som kommer fra Alexandria, noe som får walkerne til å gå i retning av hjembyen til folka våre! Hups!
23. ..og der endte seff episoden! Det store spørsmålet vi alle stiller oss: Hva vil vår store helt Eugene gjøre? Vil hockeyen hans forbli uskadd? Den som lever får se neste uke!
If Eugene dies, we mullet.
Før jeg iheltatt begynner, så tror jeg det er på sin plass med en ***SPOILER ALERT!***
Consider this a spoiler alert.
Jeg har uttalt meg om Insidious tidligere (sjekk innlegget fra Grøssernatt 2015) og, som lovet, følger her en liten guide til trilogien. Jeg så den første filmen en deilig høstkveld for ca. tre år siden og truth be told: Jeg syns den var litt døll. Fear not!, for ved annengangs gjennomgåing, tett etterfulgt av oppfølgeren Insidious 2, så er den faktisk ganske underholdende. Bring out the popcorn!
You know why you’re here, Michael…
Plottet går som følger: Familien Lambert flytter inn i ny kåk, og eldstesønnen Dalton går på oppdagelsesferd oppe på loftet. Bad idea. Pjokken ramler ned fra en stige etter å ha blitt skremt av ett eller annet, får kjeft av mor og far og blir sendt til sengs uten dessert (sikkert). Greia er at han ikke våkner dagen derpå og blir erklært komatøs av folk i hvite frakker. Fordi han falt ned fra stigen..?
You tell ’em, Samuel fuckings L. Jackson!
Etter flere måneders behandling uten resultat, kommer Dalton heimatt for å være komatøs der istedenfor… and that’s when shit starts to happen.
The happening of shit.
Dauingene syns det spesielt morsomt å kødde med babycallen, noe som friker mor ut, forståelig nok. Time to bring in ..THE MOTHER-IN-LAW! Svigermor Lorraine på sin side har hatt ekle drømmer og drar inn paranormale etterforskere, deriblant mediumet Elise Rainier, som kan fortelle at Dalton har dratt på astral langtur og holdes igjen på den andre siden, kalt The Further. Det kommer også fram at far i huset hadde samme evnen da han var på sønnens alder, men at han tiltrakk seg et parasittspøkelse kjent som The Bride in Black. Ouch.
It’s still the happening of shit.
Etter en seanse, sendes far i huset på en astral redningsaksjon i The Further, med mye skrik, drama og jump-scaring, hvor far finner Dalton og får ham tilbake tilslutt.
Ja, også var det twisten, da!
SÅ IKKE LES VIDERE DERSOM DU VIRKELIG IKKE VIL HA SPOILERS!!
Herein lies the twist!
The Bride in Black har endelig klart å ta bolig i far og kveler Elise, og da er vi over på Insidious 2, hvor vi egentlig følger samme story, bare at far forsøker å redde seg sjøl ved hjelp av ånde-Elise før The Bride in Black får drept familien hans.
Oh, how very.. meta.
It’s a nice day for a white wedding.
Handlinga går altså mer inn på bruras historie. Det viser seg at h*n er en transeseriemorder med massemasse motherissues som aldri blir avslørt i det levende livet, og som daua på samme sjukehus som Lorraine jobbet på en gang i tida.
Woah!
Problemet jeg har med eneren er at faren etterhvert blir for konkret og gummimonsteralarmen går for full hornmusikk. Det hjelper heller ikke at det er Darth Maul som har fått en ny gig etter ti års arbeidsløshet. The Lipstick-Faced Demon ser virkelig billig ut og har fått verdens teiteste monsternavn!
Kjært barn har mange navn.
Heldigvis har man funnet ut å basere toeren på det virkelige creepy elementet i eneren, nemlig The Black Bride. Dessverre går det brått nedover i andre halvdel, særlig etter at The Black Brides identitet avsløres, og hvorfor er h*n så DRITELENDIG på kverke ei mor og barna hennes i deres eget hjem etter å ha besatt faren i huset? Really?? I2 er best er den når den nøster opp løse tråder fra eneren.
Well, hello!
Insidious 3 er, skrekkfilmtradisjonen tro, en prequel. Handlinga legger mer vekt på historien til Elise Rainier, hvilket redder filmen mangt en gang. Damen er stødig som ei påle. Fortellingen forgår, som sagt, en stund før Lambert-hauntinga da tenåringen Quinn oppsøker en utbrent Elise for å kunne få muligheten til å snakke med sin avdøde mor en siste gang. Vi som har sett de to forgående filmene veit at dette er en litt dårlig idé…
One does not simply talk to the dead.
Vel, det går som det går. Mye hyling, sofahopping, slim, asmatiske spøkelser og plottwists, og en gammel kjenning popper opp avslutningsvis. Insidiousfilmene er for de som søker litt kvikk og billig morro-skvetting uten å ta ibruk de små grå i sånn altfor stor grad. Du blir underholdt om ikke noe annet!
For mange markerer høsten slutten på sommeren og alt som er fønnifønni-fonn-fønn her i livet. For noen av oss andre har vi nettopp entret årstiden som er full av deilig, deilig horror, innhyllet i det deilig, deilig høstmørket som eksploderer i Halloween, Samhain og Día de los Muertos, for å nevne noen av høytidene.
YESS! Høsten er her!
For å gjøre det litt lettere å finne fram blant alle skrekkfilmene har jeg samlet et lite knippe fra tidligere skriblerier fra Filmnerdenes Hevn. Enjoy!
Consider this a spoiler alert.
Hatchet er en sumpslasher som har latt seg inspirere vilt og hemningsløst fra de gamle exploitation-slasherklassikerne, komplett med en ironisk distanse til sjangeren (veit ikke helt om den skal regnes som en hyllest eller utdritning) i form av urtöntig humor og overdrevet parodi av diverse horrorstereotyper (blondie, collegedude etc.). Nuvel.
Dha shit
Ben og Marcus skal få førstnevnte på andre tanker etter et brudd og hiver seg på en harryolainen guidetur i sumpene med en broket samlet gjeng, deriblant Marybeth, som er på jakt etter sin far og bror som forsvant fra området noen dager tidligere. Med på enhver guidet tur fins selvfølgelig en urban legend og denne turen er intet unntak. Creepypastaen får dere finne ut av sjøl (i frykt for å spoile dersom jeg gjør det), men vær forberedt på gore.
The struggle is real.
Jessabelle er nok en horror-sumpopera som ble forbigått av de store massene og kanskje ikke fikk den blesten rundt seg som den hadde fortjent. Denne overrasket meg litt, mest fordi jeg muligens ikke hadde noen formening om den, til tross for at liknende oppklaring har blitt gjort tidligere (nei, jeg sier ikke hvilken film, for da skjønner dere twisten med én gang).
Peekaboo! I’m behind yoooouuu..!
Dha shit
Jessabelle havner i ulykke, blir bundet til rullestol og må flytte heimatt til far. Som om ikke det er skremmende nok, begynner shit å skje. Freaky shit. Tenk litt onryō, så begynner det å likne noe. Men det er pent i sumpene. Det skal redneckene ha!
Ah. En av bandene som stadig dukker opp i spillelistene mine er White Zombie. Katta mi har en tendens til å gå berserk til tonene av «I Am Hell», som seg hør og bør. Flink pike. At Rob Zombie er en til de grader filmnerd, burde være kjent for de fleste (White Zombie er da også oppkalt etter den første, store zombiefilmen fra 1932) og det er svært synlig i Lords of Salem. Her inspireres det skamløst fra Kubrick, Argento og Polanski for å nevne noen.
Dha shit
Historien er egentlig Rosemary’s Baby (Hei, Roman Polanski!), bare med en litt mer musikalsk satankult. Jeg må berømme scenografien og dens stemningsfulle bruk av lys og farger (Hei, Dario Argento!), og lange, men effektfulle tagninger (Hei, Stanley Kubrick!). Låta som brukes av The Lords gjennom filmen er særdeles hypnosiserende, som seg hør og bør. You have been warned!
Og filmen? Jo, jeg så kona til Rob føde en hummer.
Woah.
Nåh, jeg var skeptisk til It Follows, ja. Sist gang en horror ble hypa opp til de grader, var den heller begredelige Babadook, så jeg har drøyd med å se vårens store snakkis.
Å dæsken, så feil man kan ta.
I It Follows står referansene til den gamle slasher-klassikerne står i kø; først og fremst var det A Nightmare on Elm Street jeg tenkte på mest, uten at det betyr at It Follows er en slasher, for det er den ikke. Filmens ekleste scener utspiller seg i sjølve åpningssekvensen, deretter blir det hele virkelig creepy. Det er noe nordisk med de lange, dvelende tagningene, og lydsporet er det sterkeste jeg har hørt siden Sinister i 2012 (og nok en referanse til 80-tallshorroren).
Hanj bæssfar på taket.
Dha shit
Handlingen er grusomt enkel: En forbannelse spres via bolling (nok av tolkingsmuligheter her, men ikke gå fullstendig Babadook, kjære dere!) og fører til at den «smittede» blir fulgt av en gående gestalt. Reglene er enkle: Ikke la den røre deg (ellers dør du), og for å slippe forbannelsen så må du «smitte»/overføre forbannelsen på en annen. Tror jeg skal avholde meg fra å si mer. Det eneste jeg har å utsette på, er en bassengscene som virker fullstendig malplassert og unødvendig. Slutten virket også litt brå, men det tror jeg nesten jeg bare må se på som et sunnhetstegn på at det var en god rysare som jeg ville se mer av. Sjå sjøl og bedøm.
Bummer.
Avslutningsvis tar vi med oss litt serie-skrekk for de som vil ha noe mer enn en halvannen times adrenalin-rush. Den 7. oktober er det klart for femte sesong av American Horror Story, som også er den første sesongen uten leading lady og THE Supreme Jessica Lange. Vi tar en liten trip down memory lane og mimrer tilbake til hvordan det hele startet med AHS: Murder House.
Dha shit
I nåtid flytter familien Harmon inn i en staselig villa fra 1920-årene med en nokså makaber historie. Men hey!, kåken er på rea, så hvorfor ikke? Det skal være ganske unødvendig å nevne at shit begynner å skje og det fortsetter i 11 episoder til. Høres ut som en ganske ordinært haunted-plot, ikke sant?
AHS:MH store styrke er at den aldri gir det den fulle og hele historien med en gang og det samme kan sier med alle skapningene som residerer i morderhuset -levende, døde og, øhm, «annet»… De levende er ikke nødvendigvis «the good guys» bare fordi de fremdeles puster og tilsvarende kan sies om de døde.
Trivelig baby.
Noe av det jeg likte aller best med AHS:MH var at ondskapen til «the bad guys» var så mangefasettert at de borderlinet til sympatiske ved mange tilfeller (Tate Langdon er vel kroneksemplet på det); andre karakterer befinner seg såpass i gråsonen at å plassere dem i god/slem-bås blir bare waste of time and effort. Bare blås i det og la serien føre deg.
Uhm.. makes sense, non?
Vær forberedt til å bli forvirret, dog! Historien hopper fram og tilbake i tid (årstallene dukker som regel opp), og hvem som er levende og hvem som er død er ikke alltid like tydelig.
Vi snakker fremdeles om AHS, dersom du trengte å bli påminnet om det.
Det er mange sterke skuespiller-presentasjoner ute og går, men la oss ikke glemme den store stjerna i showet, nemlig huset! Et fantastisk art noveau-hus fra det forrige århundrets første tiår som gjør første sesong av AHS til en særdeles mørk og klaustrofobisk affære.
Tate har skjønt det.
Ta-daaaah! Da er det duket for første Før & Nå, Kebbabloggens serie over filmer og TV-serier som ble sett for første gang i barne-og ungdomstid, for så å bli gjensett i nåtid. Hva ble husket fra førstegangsvisitten, hvilke følelser satt jeg igjen med, hvilke traumer sliter jeg fremdeles med, og hva har forandret seg i nåtid? Først ut er The X-Files. På tide å åpne den jævlen igjen.
FØR:
Dette var DHA SHIT. Så sjukt og perverst ekkelt at lærerne på skolen min måtte innkalle til ekstraordinært foreldremøte for å advare foreldrene våre mot å la oss få se på serien: «HERREGUD! DET MÅ DERE ABSOLUTT IKKE FINNE PÅ Å GJØRE!». Så hva skjer når både foreldrene OG lærerne dine totalforbyr deg å se på X-Files? Barbara Streisand-effekten i praksis. Jeg var den eneste som faktisk hadde sett HELE episoder av serien på dette tidspunktet, fordi jeg hadde en liten, secondhand reise-TV på soverommet.
Hva skjer på soverommet, undrer du? Aliens.
Jeg hadde ikke lov til å se på X-Files (mamma var ganske streng på hva jeg fikk se på), men jeg smugså likevel. Cluet lå i å ha lyden på så lavt at jeg kunne høre om mamma nærme seg soverommet mitt og dermed skifte kanal eller skru av TV’en (jeg skulle jo tross alt sove, ikke sant?).
High on the crime.
Jeg mente at X-Files ikke var så ille som lærene ville ha det til. Ja, det var spennende, ja, det var skummelt, og ja, det kunne være blodig og gory innimellom, but who cares? Merkelig nok husker jeg ikke hele episoder, men bruddstykker, som The Cigarette Smoking Man, mysteriet med Mulders søster, en skog full av kokonger, en gravid Scully på et alien-undersøkelsebord, dodraugen, lik inni skulpturer, og en bar full av «nordmenn» som snakket «norsk» (se under). Jeg husker jeg likte episodene med skog i best. Skoger er skumle, men ganske mange av aliens-episodene var kjedelige. Likevel husker jeg den som en knallgod serie. Weird. Jeg tror det er definitivt på tide med et gjensyn!
NÅ:
Jeg kaster meg over den første sesongen av X-Files, premiere fra september 1993 (!). Å høre Mulder forsøke å være ett med kidsa er bare pinlig («Later, dude!»). Jeg pleide å synes at Scully var en dritkjip partypooper satt opp mot Mulders knallsterke alientro og gøyale væremåte, men nå syns jeg Mulder definitivt må ha røyka ett eller annet. Ihvertfall gymsokkene sine. Han er rett og slett et paranoid konspihode! Får jeg lov til å si at Gillian Anderson ser heitere ut i dag enn den gangen? Shit, jeg gjorde det likevel.
Now I’m getting confused.
Andre episode handler om mutantfyren som våkner hver tredvte år og stjeler leverene til folk. Trivelig fyr, med andre ord. Jeg husker faktisk denne episoden, fordi jeg syns den var ganske ekkel. Freaky stuff. Mulder kommer med noe filosofisk babbel på slutten. Det gjør han nesten hver gang. «The truth is out there». Yes, Mulder. So is the outernet.
Søsteren til Mulder dukker opp i de første episodene. Eller rettere sagt, historien om søsterens forsvinning. Fikk de noen gang et ordentlig svar på hva som skjedde med henne? Jeg husker at det var alien abduction-, seriemorder-, og kidnappingsteorier på gang, men husker ikke om skaperne fikk bestemt seg for én skjebne. We’ll find out.
Videre har vi kannibalneandertalere i New Jersey (men det visste vi fra før), hissige spøkelser, morderiske smarthus, The Thing-ripoff, marsboer-besettelse (vissnok den dyreste produksjonen i sesong en og dårligste X-Files-episoden ever), en UFO-cleanup som går til helvete, slemme kloner, etc, etc. Stor nerdefaktor da Major Briggs fra Twin Peaks viser seg å være faren til Dana Scully!
Jeg er rimelig sikker på at X-Files var med på tøye de grensene jeg hadde for hva jeg tålte å se av skrekk og horror på den tiden, og gjorde meg mottakelig for mer bloddryppende spenning senere. Jeg er ganske takknemlig for dette. Jeg har blitt utsatt for mye visuelt digg siden. Til tross for at det er mange år som har gått siden sist jeg så serien, og jeg har sett mer creepy, blodigere og voldeligere saker enn dette, så er det et veldig fint gjensyn. Det fins mange elementer som er ganske avleggs, noen er ganske lattermilde, men det ER en spennende serie!
Wait..waaat?
X-Files scorer høgt på evnen til å skape creepy stemning i form av scenografi, location og musikk. Endel av kostymene til Freak of the Week er i realiteten half-assed Halloween-kostymer, men blir i majoriteten av tilfellene reddet av stemingen og settinga i de respektive episodene. Det er også verdt å nevne alle de kjente gjesteskuespillerne! De var kanskje i starten av karrieren og var så heldige at de fikk en sjanse i en sterkt voksende suksesserie. Dette var jo tross alt den legitime arvtageren til Twin Peaks, mysterieserien over alle mysterieserier.
At det var?
Ekkel? Joa, til tider, men det er overraskende lite blod i serien. Det er derimot en større prosentandel slim i serien, og jeg må tilstå at det er mye eklere enn blod. Alt slimet + gummimonstrene gjør at X-Files får et veldig 80-tallshorror-preg over seg, men på en god måte. Jeg har fått med meg filmene også, uten at de har gitt noe varig inntrykk. Langfilmsformatet ble kanskje for langt til å holde interessen oppe der serien hadde «kun» 45 minutter å boltre seg på, men den nylige annonserte rebooten gleder jeg meg heftig til 🙂
YES!
Tradisjonen tro: En awkward avslutning med famous last words. Take it away, Mulder!
Jeje. Gå ut og lek nå, Mulder.
Kebbasåslife 