Det fins serier som fungerer som whisky og blir bare bedre etterhvert som sesongene kommer, men så fins det serier som burde ha kastet inn håndklet etter første sesong. Seriene i sin helhet er ikke nødvendigvis dårlige, men kvaliteten forverres etterhvert som flere sesonger kommer til.

Mange av seriene er undertegnedes favoritter, så det er med et visst tungt hjerte å komme med anerkjennelsen av at de burde ha vært forkortet. Forbered deg på en real omgang med banning i kjerka. Dessuten:

 

American Horror Story: Murder House
Det ser ut til å være en evig beef om hvilken av første og andre sesong (Asylum) som er best av AHS, men for min egen del ble jeg ganske skuffet over Asylum. Den så til å pøse på med skrekkeffekter der den manglet god, gammeldags historiefortelling, i rak motsetning til Murder House.

Sesongene som har fulgt siden, har dessverre falt i samme felle som Asylum; Coven var wiccaporr for tenåringsjenter i kawaiigrunge-fasen, Freak Show er egentlig filmen Freaks fra 1932 smurt utover 13 episoder, og Hotel burde strengt tatt bytte navn til Lady Gaga.

Twin Peaks
Åh-åh. Dette er hellig grunn for mange, men når sant skal sies så er i realiteten Twin Peaks slutt idet mordet på Laura Palmer oppklares. Resten av serien fjases vekk i Windom Earle, ugler, militære hemmeligheter og reinspikka tullball. De snodige elementene som fungerte som comic reliefs under mordmysteriet blir nærmest karikert til det latterlige og irriterende der de før var sjarmerende.

Sesong to endte med hundreogdritt cliffhangers, så det blir interessant å se hvor serien har tatt vegen når den kommer tilbake med sesong tre i 2017.

 

 

Hemlock Grove
Hemlock Grove er nok en twinpeakisk serie hvor et mordmysterium finner sted i en liten småstad med snodige folk og mye overnaturlig shit. Akkurat som i Twin Peaks klarer ikke Hemlock Grove å stable seg på beina igjen etter at mysteriet er løst og griper dermed etter halmstrå, noe som gjør sesong to til en ganske meh affære.

Det eneste bra å si om sesong tre er at den setter definitivt punktum på en serie som startet helt nydelig, men som ble fullstendig blodfattig til tross for flere hundre liter (minst!) med ketsjupblod.

 

Riget
Lars von Trier var over gjennomsnittlig inspirert av Twin Peaks da han lagde mesterverket Riget på midten av 1990-tallet, og det merkes.

Nok en gang har vi et mordmysterium som trenger en oppklaring og nok en gang klarer ikke serien å holde på interessen etter at mysteriet er oppklart, og forsøker å kompensere dette med å introdusere en enda større fare enn den vi fikk servert i sesong en (i likhet med både Twin Peaks og Hemlock Grove) uten at det blir bedre av den grunn. Fyskamseg.

 

 

LOST
Oh, boy, did this go downhill soon. LOST er erkeeksemplet på en serie hvor viktig det er å faktisk ha en plan på hvor man vil historien skal gå og hvordan den skal ende. Dessverre var produsentene litt i overkant begeistret for de eksplosive seertallene som første sesong medførte og dro serien ut i det uendelige, til tross for at storyen i det lengste kunne dras ut til to sesonger.

Likevel ble det seks sesonger som avsluttet på et vis som de aller fleste hadde kunnet gjettet seg fram til allerede i den første sesongen.

 

 

Drawn Together
For typ ti år siden da jeg var typ ti år yngre kom jeg over en animert serie på MTV. Det var den gangen da MTV fremdeles sendte noen musikkvideoer, men bare på formiddagen og på nettene. De sendte også Svampebob en periode for å tekke stoner-NAVerne. Good times. Nåh, tilbake til denne serien; det skulle vise seg at jeg aldri hadde sett noe lignende, verken før eller siden.

Makan til politisk ukorrekthet skal man nemlig lete lenge etter! Et overflødighetshorn av sexisme, rasisme, homofobi, trakasseri av alle mulige sorter, og en fullstendig mangel på finfølighet ovenfor… vel, egentlig det meste og de fleste.

Det var, med andre ord, den deiligste serien som noensinne har eksistert! Men så.. kom sesong to. Nuvel, den var ingen krise, den har definitivt noen gullepisoder, men sammenlignet med førstesesongen burde den har blitt forkortet kraftig for å kunne måle seg med den. Noen fortjener en spanking…

 

True Blood
Andresesongens monster kunne jeg aldri ha gjettet meg til, men etter det gikk lufta ut av serien.

Andresesongen hadde to storylines, hvorav den ene var, som sant sies, ganske døll. Uansett hvor mye pupp og rass de dro på i de kommende sesongene klarte de aldri få serien tilbake i sporet, og enkelte av hovedkaraktererne er noe av det mest irriterende som har fått TV-tid *HOST*Sookie*HOST*Tara*HOST*!

Men den gav verden kokkebitchen Lafayette og sugersuperbitchen Pam, so what the hey, liksom?

 

Harper’s Island
Den eneste serien på denne samlingen som hittils bare har kun en sesong, hvilket har sin helt naturlig forklaring, og bør forbli kun den ene sesongen fordi den er perfekt. No, really. Harper’s Island var en horror-krimserie utenom det vanlige som forgikk på en øy på den nordamerikanske vestkysten i forbindelse med et bryllup.

I god, gammeldags Agatha Christie-stil blir bryllupsentouraget tatt av dage i svært kreative former. Navnene på hver episode er en onomatopoetikon som henviser til den metoden som morderen brukte i den aktuelle episoden.

I Harper’s Island var det ingen nåde, ingen sentimentalitet for sine karakterer. Alle var fritt vilt, og undertegnede frydet seg hver uke tilbake i det herrens år 2009 da serien gikk på norsk tv. Den eneste virkelige nedturen er at partyonkelen, Uncle Marty, legger på røret allerede i første episode.

There ain’t no party without Uncle Marty!
Da er det vel så sant som det er sagt:
Etter en fantastisk nummer en kan alt annet føles (og luktes) som nummer to. Dette er prisen vi må betale for å ønske mer av det som allerede er perfeksjon.